Acerca de

Det var rett før jul en kveld i 2019. Jeg og de tre barna våre; tvillingguttene som da var 4 ½ og storebror på 7, satt rundt spisebordet vårt i stua og spiste middag da barna begynte å klage på maten. I tillegg begynte å krangle litt seg imellom. Jeg orket ikke ta kampen med dem. Jeg var bare så utrolig frustrert og utmattet - og denne lille konflikten, som jeg burde ha klart å løse, bare overveldet meg.

 

Jeg reiste meg fra bordet uten en lyd, gikk inn på soverommet og lukket døra forsiktig igjen etter meg. Det var ikke noe hyggelig for barna. 
 

Men jeg var utkjørt og fortvilet - og usikker på fremtiden. 

 

Du skjønner, vi hadde nettopp bygget nytt hus. Det var flott, og lå på en fantastisk tomt helt nede ved sjøen, med store panoramavinduer med utsikt mot havet. 

 

Men noen manglet på flyttelasset. Mannen min, Thomas.

 

Noen uker før denne episoden ved middagsbordet, så gikk han nemlig på en psykisk smell.

 

Jobben, husbyggingen, presset fra alle kanter… Det ble for mye. Og da han stod i sitt nye hjem, noen måneder før det var ferdig, kom en høststorm på besøk. De store panoramavinduene, med utsikt mot den urolige sjøen, stod og vibrerte og bulet innover. Veggene knaket og susingen rundt hvert hushjørne ble til faretruende plystring.

 

Frykten satte inn og tok fullstendig overhånd hos Thomas. Hva om vinduene ikke holdt? Hva om taket ble løftet av huset mens hele familien lå og sov? 

 

Etter det, var ett blikk på det nye huset nok til å sette i gang en kraftig angstreaksjon. Jeg og barna flyttet inn alene, mens Thomas fylte dagene med lange turer – til fots eller i bilen – i håp om å komme seg vekk fra sine egne katastrofetanker.  

 

– Både kroppen og hodet sa totalt stopp. Jeg var i «shut down». Hodet ville ikke godta fornuftige tanker. Hjernen min lagde krisescenariorer som satte hele kroppen i alarmberedskap. Det at jeg følte at jeg ikke bidro til noe hjemme virket bare forsterkende på angsten, sier Thomas.

 

I to-tre måneder hadde han mer enn nok bare med å komme meg opp av senga.

 

Nå i ettertid har han konkludert med at problemene egentlig startet lenge før vi begynte på husbyggingen.

 

– Helt siden barna ble født, hadde jeg nedprioritert meg selv. Isteden for å ta en treningstur, som jeg gjerne gjorde før, så dro jeg tilbake på jobb og kjøpte med meg ferdigmat og gjerne en sjokolade eller energidrikk på veien. Det ble mange sene kvelder, sier han.

 

Jeg ble plutselig «alenemor» på ubestemt tid. Det var uvant og derfor vanskelig, samtidig som jeg var svært bekymret for Thomas. 

 

Av og til fikk jeg svigerforeldrene mine til å sitte barnevakt en time eller to så jeg kunne komme meg på trening. 

 

For meg ble treningen en slags terapi; en fluktmulighet som sørget for kjærkomment dopamin til hjernen.

Så kom korona. Treningen opphørte.

 

For hver dag som gikk, kjente jeg hvordan kroppen stivnet mer og mer til. Magen var i ulage, og hodepinen kom snikende mange ganger i uka.

 

Jeg hadde mye smerter i muskler og ledd. Søvnen var dårlig, det samme gjaldt humøret.

Likevel var det ingenting sammenliknet med de vanskelighetene Thomas fortsatt stod i. Ikke bare hadde han det mentalt vanskelig; han hadde også mistet fullstendig kontroll over hva han puttet i seg av mat og drikke. Kiloene kom fortere enn noen gang før, og energinivået dalte mer og mer. 

 

Selv er jeg ikke av typen som «trøstespiser», og jeg har alltid vært forsiktig med sukker. Ellers var jeg lite bevisst kostholdet mitt. For eksempel skjønte jeg ikke at det kunne være en sammenheng mellom det jeg spiste og den kranglete magen. Jeg spiste jo stort sett ganske sunt…

 

Situasjonen ble litt bedre for Thomas da våren kom. Roligere vær betydde færre panikkangstanfall, og han sov stort sett hjemme. Selv om det ofte var på sofaen i kjellerstua, som var et roligere rom enn soverommet i andre etasje. Men angsten og depresjonen var ikke på langt nær over.

 

En dag dukket det opp en artikkel i en nettavis jeg leste.
Et svensk par med to små barn hadde deltatt på et nettbasert kosthold- og treningsopplegg og blitt svært veltrente på bare 75 dager. I artikkelen snakket de om hvordan de hadde fulgt planen hundre prosent og at alt de gjorde var å spise sunt og å trene regelmessig hjemme.

 

Kanskje dette kunne være noe for oss, tenkte jeg. Kanskje det å forplikte seg til et program som gav tydelige instruksjoner i forhold til både kosthold og trening kunne hjelpe oss på et vis? 

 

Thomas var skeptisk. Han ville ikke forplikte seg til noe, og hadde egentlig ikke lyst til noe som helst. Da ba jeg ham om å stille opp for min skyld. Jeg kunne melde meg på, og så kunne han følge det jeg gjorde. Det kunne være et felles prosjekt, noe fint vi kunne gjøre sammen som gav mål og mening i alt kaoset. 

 

Han skjønte hvor viktig dette var for meg, så han sa ja - og lovet å gjøre så godt han kunne.

 

Thomas greide ikke å følge matplanen hundre prosent. En sjokolade her og der ble det også. Men han fulgte stort sett treningsopplegget, og ble vant til å trene litt hver dag. Det gjorde underverker for hans mentale helse. Kombinert med det nye kostholdet – som tross alt var veldig mye bedre enn det han hadde hatt – gav det gode resultater også på vekta. 8 kg ned på 75 dager var slett ikke så verst. Dessuten førte treningen til at han ble kvitt plagene sine i korsryggen, og hodet ble klarere.